Exploration goat

Exploration goat: Damsgårdsfjellet – Gravdalsfjellet

Posted on oktober 11, 2009. Filed under: Damsgårdsfjellet, Exploration goat, Gravdalsfjellet, Marius E |

Endelig en klar høstdag uten nedbør! Og med det et perfekt utgangspunkt for videre utforsking av fjell- og turområder i nærmiljøet. Jeg vurderte ulike turforslag over et bløtkokt frokostegg med Kviteseidsmør, og var først inne på tanken om å utforske turmulighetene i Fana. Men siden jeg ikke kunne erindre hvor jeg hadde lagt lommeparløren for pen-bergensk, falt jeg ned på at det gjerne var best finne en om mulig enda mer lokal turrute. Valget falt på to fjell jeg ofte skuer mot fra toppen av Løvstakken; to juniorfjell litt lenger vest.

I valget mellom en rekke utgangspunkt for å bestige Damsgårdsfjellet, fant jeg ut at Hamrehaugen på Melkeplassen kunne være passende for min del. Her var det greit å parkere scooter (gode muligheter for å parkere bil). De som allerede har gått 7-fjells turen vil kjenne seg igjen her, siden det er denne ruten en da kommer ned mot Melkeplassen (før en går videre til Løvstakken). Stien er godt opptråkket og går relativt bratt opp til Damsgårdsfjellet, bl annet forbi en stor tank oppe i fjellsiden.

I greit søndagstempo brukte jeg ca en halvtime opp til selve platået. Her var det flott utsikt mot sentrum av byen, mot Olsokfjellet og Løvstakken i sør, Holafjellet i nordvest og Gravdalsfjellet mot vest. Det manglet imidlertid skilting på toppen om hvilken sti som skulle velges for å komme seg videre til Gravdalsfjellet… Til alt hell viste det seg at det også her kryr av pensjonerte kjuagutter på søndager, så jeg fikk kyndig anvist hvilken sti som var best for nedstigning. Altså først opp på Damsgårdsfjellet fra østsiden, deretter nedstigning på vestsiden før oppstiging av Gravdalsfjellet fra østsiden.

Ned fra Damsgårdsfjellet kom jeg til Nordnæsdalen, hvor et utall av kryssende stier åpenbarte seg. Heldigvis var det god skilting herfra og videre til myr- og skogsløypen mot Gravdalsfjellet. Området her er sikkert veldig bløtt på regntunge dager, selv om det er lagt ut mange solide treramper over de verste myrene. Uansett et flott landskap for en søndagstur på en klar høstdag! Stien opp til Gravdalsfjellet gikk slakt sørvestover om Nygårdsnipa (gav på ingen måte følelsen av tindebestigning). En liten pause på toppen for å nyte utsikten. Så langt hadde jeg brukt i overkant av en time på turen.

Nå gjensto bare returen til Melkeplassen. Jeg kunne valgt å gå samme vei tilbake, men det ville vært litt kjedelig. På kartet var det dårlig med avmerkede stier, og det var heller ingen kjuagutter i sikte som jeg kunne ha pumpet for lokalkunnskap. Dermed ble det litt klassisk stisøking (les: frem og tilbake flere ganger på samme sted..), før jeg fant en smal sti som hadde retning tilbake mot Nornæsdalen. Bingo! Det var en fin skogssti, som bl annet gikk forbi Nordnæshytten (som vist på bilde). Kom nokså raskt ned på privatvei, før bilvei siste stykket tilbake opp mot Melkeplassen. Totalt hadde jeg brukt noe i overkant av to timer på hele turen.

Oppsummering: Alt i alt en kjekk tur! Lanskapet var ikke spesielt eksotisk, løypen var ikke særlig krevende, men det var kjekt å prøve en helt ny rute. Satser på at neste tur over Damsgårdsfjellet blir under 7-fjellsturen til neste år!

PS. Er det noen som har noen erfaringer å dele fra Solbakkefjellet (mellom Bontveitveien og Hauglandsdalen)?

Reklamer
Les hele innlegget | Make a Comment ( 3 so far )

Jentetur i fjellheimen (Myrkdalen)

Posted on oktober 2, 2009. Filed under: Elsie B, Exploration goat, Linda K, Monica R, Myrkdalen |

25.09.09: Endelig er det vår tur. Tre damer i varierende form setter kursen mot fjellheimen. En hel helg alene, i en hytte uten strøm, menn og barn, med sekkene fulle av bøker, blader, turutstyr og litt drikke. Vi tenker på lange turer, fjell som kan forseres, nydelige høstfarger og mengder med bær. Fredag: Etter 5 timer på reise (jada – det blitt handling på veien) kommer vi frem like før mørket faller på. Vi fyrer i ovnene og koser oss med vin og kortspill. Lørdag morgen våkner vi til skyer og litt duskregn. Til vår store overraskelse ser vi horder av menn komme gående opppover kjerreveien- på vei mot oss? Lettet (og muligens litt skuffet?) må vi bare innse at det er fjellheimen som lokker – ikke tre udusjede, usminkede og lettere dehyrdrerte damer.

Vi koser oss med frokost, leser litt i en Lars Monsen bok og tar på oss alt det fancy vi har av fjelltøy: ull, fleece, fjellsko, regntøy og Bergansjakker (for de som har det). Sekkene er fullpakket – vi har nok til å overleve i villmarken i to uker! Vi rusler innover dalen og spiser mye blårbær på veien. Av en eller annen merkelig grunn er vi alle så tørste. Det er vått og bløtt og høsten er på hell; det meste er brunt. Målet om å nå Bjørndalskampen må (heldigvis?) justeres da tett tåke kommer sigende og regnet øker på. Men, som gode fjellgeiter må vi jo forsere minst en bakke, så vi vender snuten mot venstre og trekker i vei oppover: gjennom myrer, blåbærbusker og bekker små. Gjennomvåte på beina, men gode og varme (les: svette) slår vi leir i ly av noen litt større steiner. Frem med stormkjøkken og diverse remedier. Meksikansk tomatsuppe putrer i pannen, mens varm kakao nytes i regnet. Etterhvert blir vinden sterkere og vi blir våtere. Da lokker hytten, med fyr i ovnen og honning-glasert svinesteik som putrer i en panne. På vei hjem har jeg stått i mot lenge nok; Bekken roper på meg og klærne forsvinner fort (ingen menn i sikte) – Det er deilig å plaske i fjellvannet, mens mine turkamerater knipser og klapper! Kvelden nytes, med varme i hytten, spill, vin og avslapning. Dette gjør vi gjerne igjen. Neste gang tar vi med ski eller hest- og da er det ingen grenser for hvor langt vi kan gå!

Les hele innlegget | Make a Comment ( 7 so far )

Exploration goat – Bjørndalskamben og Raudberg

Posted on august 2, 2009. Filed under: Exploration goat, Lars E, Marius E, Myrkdalen, Stølsheimen |

Engeli-brødrene planla tindebestigning i Jotunheimen forrige helg, med både Galdhøpiggen og Glittertind på turmenyen, men værutsiktene for helgen var langt fra optimale, og dagene før planlagt avreise kom det inn meldinger om mye nedbør i form av både regn og sludd. Nei takk!

Vi hadde dog ikke gitt opp ønsket om noen dager i fjellet, så vi bestemmer oss for å ta en telefon til Egil oppe i Myrkdalen. Han har et lite sel oppe på Revhaugen, like i nærheten av Fjellandsbyen. Der har vi vært flere ganger før, men bare vinterstid. Avgårde Kåre.

Lørdag
På vei til Voss må vi begge erkjenne at vi ikke har kunnskap om alkoholvedtektene i Voss kommune, og vi kan jo ikke risikere at man må forelegge bostedsbevis eller resept fra fastlegen for å få kjøpe noen edle dråper Hansa-drykk. Vi gjør et veloverveid stopp i Åsane før turen fortsatter til Amfi-senteret på Voss, der resten av helgens innkjøp blir unnagjort. Nesten full vogn, med alt en fjellgeit kan begjære av søtt og salt. Vel fremme ved selet pakker vi ut turklær og kommer oss raskt ut på en rekogniseringstur, opp Bjørndalskamben – det høyeste fjellet i området, med sine 1450 m.o.h. Selet vi skal overnatte på ligger på ca 750 meters høyde. Tett skodde fører til retrett like før vi når helt opp til toppen. Vel tilbake på selet er det tid for noen runder sjakk. Kl. 02.00 ender kvelden, med stillingen 2-1 til Marius.

Søndag
Det var meldt fint vær denne dagen, men først kl 12.30 letter det såpass at vi har grei sikt opp mot fjelltoppende rundt oss. Godt opprigget, med varme klær, stormkjøkken, kokekaffe, tørrpakket lapskaus og godt med brødmat, er vi klare for en lang tur. Turen starter på østsiden av Bjørndalskamben innover mot Reppane og videre opp Reppaskaret nordover mot Vikafjellet. Der legger vi kursen vestover rundt Fuglefjellet og langs Dueskardvatnet og Store Grungavatnet. Brått står vi overfor en noe kinkig situasjon med stedviss røff vannføring mellom oss og stien på andre siden av Vetle Grungavatnet. Geitene vil nødig snu, og velger heller å putte skoene i sekken slik at det iskalde vannet kan forseres. Heldigvis er ikke vannet så dypt på det smaleste – og vi slipper unna med semi-kronisk badetiss.

På andre siden kommer vi inn på en t-merket sti som leder oss ned mot bilveien i Hola. Klokken nærmer seg nå 18, og det går med noe tid på å finne en fornuftig rute tilbake til Selet på Revhaugen. Vi blir enige om at bilveien vil slite for hardt på klauene, og finner en bratt krøttersti opp Kvassdalen mot et flott seterområde i Bjørndalen. Ferden går videre i noe ulent terreng mot Øvstafjellet. Halvveis på returen tar vi oss tid til en ny pause med kokekaffe og kjeks, mens vi kjenner nasjonalromantikken bruse i blodet ved det flotte skuet mot Finnbufjellet. Siste delen av returen går lekende lett ned fra Øvstafjellet, med en nyfiken og natig geitekilling i følget! Tilbake ved selet rundt kl 22.

Mandag
Da vi endelig våknet hadde både regn og skodde kommet tilbake. Fjellgeitene var preget av sorg. I stedet for å legge ut på tur i dårlig vær, eller sitte apatisk å vente på godværet ved vinduet i stuen, bestemmer vi oss for heller å ta en biltur opp på Vikafjellet. Vi pakker i bilen, vasker ut og leverer fra oss nøkkel nede hos Egil. Ved Bjergane, oppe på Vikafjellet, tar vi av vestover på en grusvei som ender opp nesten helt inne ved Selhamarhytten (den største hytten Bergen Turlag har i Stølsheimen). I det vi kommer frem har det lettet noe og vi bestemmer vi oss for gå en tur opp på Raudberget, som ligger like øst for Selhamarhytten. Raudberget er en attraksjon i Stølsheimen, med mye bar, rødlig stein -som visstnok skyldes et høyt innhold av serpentinitt. Fjellet hadde nok tatt seg godt ut i Grand Canyon også.

På med regntøy. Turen opp mot toppen går på vestsiden av fjellet, utenfor stien, i til dels bratt terreng og i høyt stoltze-tempo og med korte spurtetapper, bare avbrutt av makro-bildene Marius tar av vegetasjon og stein. Vel fremme på toppen får vi lønn for strev, med svært god utsikt vestover mot Stølsheimen og mot Vikafjellet. På vei ned holder vi høy fart og omsider finner vi en t-merket sti. Vi ender opp nede ved bilen ca to timer etter turstart.

På vei hjem stoppet vi på spisestedet Kjappen Fast Food på Voss for å kjøpe hamburgermeny, akkurat slik Marius hadde gjort det 15 år i forveien da han var på kappleik i området. Anbefales!

Brødrene var enige om at det hadde vært en gild tur og kanskje det blir mulig å besøke Jotunheimen en helg litt utpå sensommeren.

Les hele innlegget | Make a Comment ( 1 so far )

Exploration Goat – Løvstakken: På toppen!

Posted on juli 12, 2009. Filed under: Exploration goat, Løvstakken, Mathias B, Nora Synnøve B, Ståle B |

På andre forsøk lukkast det oss å koma oss til toppen, sjølv om det såg stykt ut ei lita stund. Som de ser av trase «valget» vårt, tok me ein liten omveg omlag halvvegs, og hadde stø kurs mot ingenmannsland. Då me endeleg snudde fann me stien att, og fylgde då denne til topps.
Trasevalget kan sjåast her

Les hele innlegget | Make a Comment ( 1 so far )

Exploration Goat – Løvstakken Minus

Posted on juli 8, 2009. Filed under: Exploration goat, Løvstakken, Mathias B, Nora Synnøve B, Ståle B |

Med gode varsel frå våre «vener» på yr.no la Mathias, Nora Synnøve og eg i veg med Løvstakken som mål. Med unge fjellkillingar med på tur, valde me det som på kartet såg ut til å vera den kortaste vegen, altså oppgang frå Rosenlund. Løvstakken er ikkje akkurat heimbana mi, så difor vart de litt plunder å finne rett veg og sti oppover, men med tålmodige ungar og litt hjelp frå dei innfødde på denne sida av byn, fann me omsider rett sti. Me var ikkje komen særleg langt før Gullvaflene måtte fram, men det hjalp også på motivasjonen. Rett etter at me kom inn på stien, fekk me også auge på den meir eksotiske del av den bergenske fauna: Struts! I Rosenlund ligg ein strutsefarm. No var heldigvis desse eksemplara solid inngjerda og på god avstand, men slikt er jo med å krydre turen litt. Det vart også litt undring over korleis dei hadde komi seg heilt hit, sidan struts ikkje kan fly. Til sist vart me samde om at dei nok hadde tatt bussen frå Australia!

Vis Tur i et større kart

Då hadde me fått ein fin marsjfart, men det såg ut som våre «vener» i yr.no hadde svikta oss. Tordenskrella ljoma over oss. Som den evige optimist eg er, vona eg at det vart kun ei lita regnskur. Det var det ikkje. Det såg jammen meg ut som tordenskyene berre venta på at me skulle koma oss ut på tur før dei sette i gang!
Det vart regn, hagl og mykje meir regn. Då sigra omsider fornufta (altså Nora Synnøve og Mathias), og me vende snuten nedover att, utan å ha bestige Løvstakken!

Alle var gjennomvåte, men humøret var overraskande bra. Turen vart avslutta i heimen med kakao, marshmellows, og eitt slag UNO.

Les hele innlegget | Make a Comment ( 1 so far )

Exploration goat – Sandviksfjellet

Posted on juli 2, 2009. Filed under: Exploration goat, Sandviksfjellet, Ståle B |

Etter å ha vore nokre gonger opp Stoltzen etterkvart, må eg seie meg einig med Marius i at variasjon i løypevalg nok kan vera av det gode. Difor har eg gitt meg ut på utvida nærområdet mitt litt.

Sist tysdag, og i dag gjekk difor turen over Sandviksfjellet. Tysdag gjekk med kortbukser, og utan kamera. Resultat: kløe på leggane etter 4 mrd. knott som også skulle over Sandviksfjellet, og ingen bilete. Lærekurva peikar heldigvis oppover, og i dag var antrekket bytta ut til lange bukser og kameraet var med (les: mobiltelefonen). Resultat: Ingen knottekløe og mange fine bilete.

Turen byrja med veeeeeeldig roleg jogging ut i Sandviken og opp Munkebotten. Deretter fortsette eg opp i lia ved enden av Munkebotn-vatnet (eller tjernet – usikker på navnet). Det er ein flott sti, og opp den verste kneika er det laga trapper her også (nett som i Stoltzen ). Når Ravneberget er passert er i grunn den verste stigninga unnagjort, sjølv om det er eit stykke att til toppen. Vidare går det i bedageleg gange opp forbi Sandvikshytten, via Dræggehytten, og så over Kvitebjørn (trur eg det heiter) mot Rundemannen. På vegen passeres speiderhytta «Kåken.» Speidarane har teke skiltinga på fjellet alvorleg, og har blant anna indikert retning og distanse til Paxtu. Eg nøyde meg i denne omgang med å setja kursen mot Rundemannen. Heile vegen hadde eg ei feiandes flott utsikt. Det er ikkje utan grunn at flesteparten av bileta har eitt visst nasjonalromantisk preg 🙂 Derifrå gjekk det i lett jogg heimattatt via Tippetue.

Tidsbruk: 2,5 timar eller deromkring. Det tok si tid å ta alle desse bileta, dessutan må ein ta seg tid til å nyte utsikta.

Les hele innlegget | Make a Comment ( 2 so far )

Exploration goat – Lyderhorn

Posted on juni 28, 2009. Filed under: Exploration goat, Lyderhorn, Marius E |


Av frykt for å gå litt lei av de vanlige rutene på Løvstakken, Stoltzen og Vidden har jeg bestemt meg for å kjøre i gang konseptet «Exploration goat». Målet med konseptet er å utforske ulike turforslag som er beskrevet i BT og Bergen Turlag sin bok «Turløyper i bergens-området». Dette trenger ikke å bli et solo-prosjekt, så det er bare å ta kontakt hvis noen vil slå følge!

Første tur for utforskning – Lyderhorn. En velkjent turrute for mange, men uprøvd landskap for meg!

Lyderhorn er det vestligste av de syv fjell, og rager 397 meter over havet. Fjellet beskrives som relativt lett å bestige, og det er en rekke forskjellige stier som fører til toppen. Jeg valgte denne gangen å gå fra NUTEC i Gravdal. Jeg parkerte scooteren ved veibommen som er satt opp i den bratte bakken som følger like etter NUTEC. Turboken foreslo å følge asfaltveien videre oppover mot fornminnene på Kvarven, helt til veien går over i grusvei.

Denne asfaltveien var relativt uspennende, og tok ca 15 min i rask gange. Det ble langt bedre på grusveien, som raskt gikk over i en sti og en trapp ned mot Skålevikvannet. Stien videre gikk på vannets vestside i sørlig retning. Neste kvarteret av turen gikk lett innover en svaberg-lignende sti uten noe særlig stigning før siste partiet mot selve toppen. Her var det nokså bratt opp, men enkelt å gå. Nådde toppen på 40 min og 34 sek.

Fra toppen var det et flott rundskue og svært god oversikt over skipsleden til Bergen.

På veien ned viste det seg at det var lett å ta inn på feil sti…så jeg holdt på å ende i suburben. Fikk hentet meg inn igjen på samme sti som jeg kom fra, men det ble noen ekstra steg + litt hodebry. Neste gang må jeg følge bedre med på vei opp!

Tok meg tid til å utforske ruinene av fortet på Kvarven. Kommunen har tilrettelagt godt for besøkende, med toaletter, fine områder for grilling osv. Her kommer jeg gjerne tilbake!
Kanon- og skytestillingene skiller seg ikke så mye fra andre fort som kan oppsøkes, men utsikten mot Askøy og broen er verdt avstikkeren i seg selv.

Nede ved scooteren igjen oppdaget jeg at det var mulig å ta en terrengvei det første stykket i stedet for asfaltveien. Den vil jeg prøve ut neste gang!

Passer for: Alle. Passerte mange småbarnsfamilier på veien.
Terninkast: 5

Neste tur blir trolig: Munkebotn-Orretua-Kvitebjørnen-Rundemannen-Fløyen
Les hele innlegget | Make a Comment ( 3 so far )

Liked it here?
Why not try sites on the blogroll...