Klosterrittet

Klosterrittet 2009

Posted on august 16, 2009. Filed under: Dag G, Klosterrittet, Sykkel, Sykkelritt |

Lørdag 15. august 2009: Regnet pøser ned over Totland. To lag med regntøy holder meg noenlunde tørr på overkroppen under oppvarmingen. Men oppvarming og oppvarming. De korte sykkelbuksene holder meg ikke akkurat varm i beina. Skulle ønske jeg i hvert fall hadde tatt de knelange. Starten er utsatt et kvarter på grunn av ekstra stor pågang av etteranmeldte.
Jeg har aldri syklet terrengritt før, men har testet løypen én gang. Jeg måtte forsikre meg om at det var mulig å sykle den med en lett hybridsykkel med karbongaffel. Tre runder i solskinn med Åsane CK. For anledningen hadde jeg skiftet ut de tynne gatedekkene med cyclocrossdekk: Continental Twister. Masse knaster, men litt smale i forhold til terrengsykkeldekk. De skjærer seg litt ned i de løse gruspartiene i utforbakkene. Ellers godt grep.
Runde 1: Jeg plasserer meg midt i feltet ved start. Ingen grunn til å la seg rive med opp den første bratte kneika og inn på første runden. Arrangørene har advart om knall og fall der. Men første runde handler om å finne plassen sin i rittet, så jeg gir gass i det bakkete terrenget, og forserer. Pulsen hamrer, og jeg hiver etter været.
Terrengritt er noe helt annet enn landeveisritt. Feltet splintres i løpet av de første kilometrene. Her er det hver mann for seg. Det beste man kan håpe på er å finne en rygg eller et bakhjul å holde mentalt fast i, men det er ingen fordeler å hente i å kjøre i samlet felt eller å kline seg for tett på rytteren foran. I terrenget er det som å kjøre bak en møkkaspreder. I de grusete utforbakkene får du øynene fylt opp av sand. Det svir og svir. I oppoverbakkene er det alltid et kjede som hopper av eller kiler seg på sykkelen foran.
Runde 2: Løpet pulserer hele tiden. Hybriden er knallgod på asfalten, tre tråkk på tungt gir så er jeg forbi tre stykker. Og i stigningene klatrer den så lett på tå. Men i utforbakkene og i terrenget sliter den. Det er som å kjøre med et pressluftbor mellom hendene. Drrrr. Det er litt slitsomt på hendene.
Jeg begynner å kjenne løypa nå, og finne de rette sporene i terrenget. Det er ikke alltid like lett, for på de verste stedene er den faste grusen gjemt under 15 centimeter med gjørme, og som fyller hele veibredden. Treffer du feil i gjørmehavet, er det nedi å gå. Svupp, svupp.
I bakken opp mot Totland blir jeg forbikjørt av en annen kar med hybrid og grønn anorakk. Jeg bestemmer meg for å henge meg på, og vi passerer flere på vei oppover, men så dabber det liksom litt av. Når jeg kjenner etter har jeg ikke ordentlig puls, så jeg gir på litt, passerer både den grønne anorakken og resten av feltet mitt, og får en luke.
Runde 3: Jeg sykler alene til Bontveit, men her begynner terrenget igjen. Før jeg er ute av skiløypene på Bontveit, er hele gjengen forbi meg igjen. Løpet pulserer. Noen er gode på terreng, andre er gode på asfalt. Bare synd det er så lite asfalt.
I løpet av bakkene opp til Totland har jeg kontakt igjen, men nå sliter jeg. To BCKere, dekket av drit, passer meg på toppen av bakken. De skal nok i mål. Det surkler i skoene mine, og jeg skal sykle én runde til.
Runde 4: Hendene holder på å falle av styret. Det går greit å knyte hendene rundt holkene, men da kan jeg jo ikke bremse. Jeg rister på den ene hånden, rister på den andre. Skulle tro jeg hadde revmatisme i knokene, så vondt gjør det når jeg retter ut fingrene for å nå bremsehendlene. Den siste turen gjennom skiløypa er en lidelse for hendene, spesielt på flatene og i nedoverbakkene. Drrrrrr. Førde CK som jeg løp forbi i bakken der skiløypene starter, passerer meg igjen oppå flaten. Jeg klarer ikke følge. Det er ganske frustrerende å kjenne at jeg sitter og kjører med hvilepuls, og likevel ikke kan kjøre fortere. I siste bakken opp mot Totland kommer jammen han i den grønne anorakken igjen, så jeg legger meg på bakhjulet hans nok en gang, men nå har jeg nok med å holde følge. Med den drahjelpen når jeg igjen både Førde CK og de andre kompisene.
Jeg har syklet 56 kilometer på 2:50:10. Det gir en snittfart på knapt 20 km/t. Toppfart på 61 km/t nedover grusveiene. De beste syklet på to timer og fem og et halvt minutt i år. De har nok ikke fiklet mye med bremsene i nedoverbakkene. Det var en våt, vond, men artig opplevelse. Jeg overlevde på hybriden, men skal jeg kjøre løpet igjen, vil jeg nok helst ha mer komfort mellom hendene.
Her er resultatlisten, og et fint bilde av en (fremdeles) glad mann, på vei mot andre rundepassering (tror jeg).

Reklamer
Les hele innlegget | Make a Comment ( 3 so far )

Liked it here?
Why not try sites on the blogroll...