Sykkel

Dekktrykk

Posted on desember 21, 2009. Filed under: Dag G, Sykkel, Utstyr |

I min debut i Klosterrittet i 2009, kjørte jeg med hybridsykkel med stiv forgaffel og maks dekktrykk på cyclocrossdekkene. Resultatet var at jeg fikk filleristet hendene, og knapt kunne gripe om sykkelstyret. Interessen for dekktrykk var født. Og starten på piggdekksesongen har aktualisert emnet.

Enkelt sagt handler dekktrykk om veigrep og komfort. Da jeg våren 2009 la ut på sesongens første lengre sykkeltur, fra Bergen over Gulfjellet til Vinnes i Fusa, hadde jeg noen vage minner fra tidligere bilturer, om noen lange og bratte bakker mellom Tysse og Eikelandsosen. På sykkel er de ikke bare lange og bratte, men en sann prøvelse, i hvert fall tidlig i sesongen. Påskesola stekte, jeg syklet vinterkledd, og husker at jeg stirret dypt i asfalten fem meter foran meg. Ett tråkk om gangen. Nei, ikke stå av ennå. For å lindre smerten prøvde jeg å balansere oppå den hvite stripen langs veien, og unngå den grove asfalten omkring. Det hjalp litt. Der rullet jeg litt lettere, og det ristet mindre i styret.

Vi er vant til å pumpe racersykkelen til grensen av det dekkene tåler: maks dekktrykk slik det står preget på siden av dekkene. Det skal være det optimale i forhold til å oppnå minst mulig rullemotstand. Men behagelig er det ikke, over brosteinen i Nygårdsgaten eller Øvregaten. Og er det vått og glatt på veien, så kan det også være farlig, for det gir heller ikke godt veigrep å kjøre rundt på steinharde dekk. Du kan kompensere litt med gummiblandingen i dekkene, men hvor mange skifter dekk når det regner? Da er det lettere å gjøre noe med lufttrykket.

Før starten gikk i Klosterritet, før regnet trengte gjennom mine to lag med regntøy og gjorde meg skikkelig kald, slo jeg av en prat med noen kjente, og lærte tommelfingerregelen om dekktrykk i terrengsykkelkretser:

Dekktrykk (i psi) = halve kroppsvekten

Og jo større volum på dekkene, jo lavere trykk kan du ha. Jo dårligere underlag, jo lavere trykk. Du fester lettere grepet på grusveier, ujevne underlag eller regnvåte trerøtter ved å slippe ut litt luft. Tester viser visstnok at du også ruller bedre hvis du slipper ut litt luft på dårlig underlag. Det optimale dekktrykket absorberer noe av ujevnhetene i bakken. Før starten av Klosterrittet, hadde jeg verken tid eller pumpe til å justere dekktrykket, og trakk litt på skuldrene av den nye kunnskapen. Jeg hadde tross alt hybridsykkel, ikke ballongdekk. Det fikk jeg svi for.

Også for racersykler har jeg sett en tommelfingerregel om at trykk i bar (altså ikke psi denne gangen) skal tilsvare kroppsvekten delt på 10, men inntil makstrykk. For meg som er mellom 80 og 85 kg, avhengig av sesongen, betyr det stort sett makstrykk. Men det kan altså være lurt å redusere trykket litt hvis underlaget er spesielt grovt eller regnvått, både for å øke grepet og ha det mer behagelig. Lavere dekktrykk kan dessuten gi lavere rullemotstand hvis asfalten er spesielt grov. Jeg har sett at folk som deltar i lange ritt som Styrkeprøven eller Jotunheimen rundt gjerne anbefaler lavere trykk enn det tommelfingerregelen skulle tilsi. Det er ikke bare motstand som gjør deg sliten. Du blir også sliten av å bli filleristet et halvt døgn til ende (Og mens jeg tenker på det: kan noen asfaltere brosteinsfartsdemperne i Granvin? De står for meg som noe av det mest pinefulle på hele turen Bergen–Voss).

Piggdekk er et eget kapittel. Mesteparten av piggdekksesongen her vest, kjører vi på bare asfaltveier. Visst går det an å pumpe piggdekkene til maksgrensen, men det blir som å kjøre på nåler. Du merker akkurat hvor elendig grep du har når du begynner å legge deg i en sving. Slipp ut litt luft, så gummien får grep. Det gjør kanskje turen litt tyngre, men langt sikrere.

God tur!
Reklamer
Les hele innlegget | Make a Comment ( 1 so far )

Fjellgeiter på hjul

Posted on oktober 9, 2009. Filed under: Sykkel |

I sykkel-sjargongen er en «fjellgeit» definert som en rytter med gode klatreegenskaper i de tunge fjelletappene. Det er vel derfor rimelig at fjellgeitene.no nå avser litt spalteplass til sykkelsporten.
Innlegg fra den gamle sykkelbloggen blir nå importert til fjellgeitene.no, og sykkel-skribentene har selvsagt fått journalist-kontoen med seg. Les noen av innleggene her.  Flere av de gamle innleggene kommer om kort tid.
Les hele innlegget | Make a Comment ( None so far )

Dags Munkebotn opp

Posted on september 17, 2009. Filed under: Dag G, Munkebotn Opp, Sykkel, Sykkelritt |

Interessen for Munkebotn opp ble vakt ganske nøyaktig 14. august 2008, da jeg første gang fikk nyss om at det gikk et ritt opp denne herlige bakken. Datoen kan utledes fra en e-postutveksling med en kollega dagen etter, der jeg etter å ha «pustet og pest meg opp med en snittfart på 15» forhørte meg om hva hennes bedre halvdel hadde gjort bakken på. Mine stolte 6 minutter falmet raskt.
Men siden den gang har jeg syklet bakken så ofte jeg kan, og hatt en hemmelig drøm om å sykle rittet. Bakken ligger jo nærmest i bakgården min, og det er nesten like kort å sykle hjem til Næsset over Munkebotn, som å sykle Helleveien. Nesten. I oppladningen til Bergen–Voss var den perfekt til en rask intervalltrening på vei hjem fra jobb, gjerne i kombinasjon med Kistebakkene opp fra Eidsvåg. Både Munkebotnbakken og Kistebakkene har nesten helt jevn og ikke spesielt bratt stigning. Dette er ingeniørkunst fra en tid da bilene ikke hadde så kraftige motorer som i dag, og dermed perfekt for syklister (nybygde veier fra 1970-tallet og fremover er en sann plage, med stadig vekslende stigning og altfor bratt stigningsgrad). Her gjelder det egentlig bare å finne «rett gir» og trø i vei i jevnt tempo.
Jeg kom imidlertid aldri under fem og et halvt minutt, uansett hvor mye jeg prøvde. Ikke før den siste uken før rittet. Da begynte jeg underlig nok å perse hver gang jeg kjørte den, selv når jeg ikke prøvde: 4:48, 4:36, 4:33. Og ikke minst: snittfarten begynte å nærme seg 20, ja over, særlig den dagen Lars var med å piske opp farten i starten. Det hadde nok litt med girutveksling å gjøre. Jeg pleide å kjøre bakken med et relativt lett gir – minste klingen foran og tredje kransen på kassetten – men når det kom til stykket var det ikke merkbart tyngre å flytte til sjette kransen. Det gikk bare fortere.
Med tider ned mot fire og et halvt minutt, tok jeg endelig mot til meg og meldte meg på. En klok ÅCKer kunne én dag fortelle meg at jeg ville forbedre persen med et halvt minutt bare jeg fikk et nummer på ryggen. Jaja, dream on.

Starttiden min var 19:16, og jeg hadde regnet ut at jeg kunne få med meg fotballkampen til minstemann på Åstveit, svinge innom fotballkampen til eldstemann på Eidsvågbanen, kanskje et kvarter på foreldremøtet for 3. klasse før jeg måtte spurte rundt Næsset til Sandviken sykehus. Uten middag. I virkelighetens verden går jo ikke sånt: minstemann kom (heldigvis) dinglende for seint hjem til å nå kampen på Åstveit, så det ble tid til middag, litt fotballkamp på Eidsvågbanen og en halvtimes oppvarming opp Kistebakkene til målområdet, før jeg snudde og kjørte rundt Næsset til Sandviken. Foreldremøtet får jeg ta neste år.
Når jeg tenker etter var det vanskeligste med hele rittet faktisk å holde balansen på startstreken, feste skoene i pedalene, mens det sto en kar bak og holdt. Jeg telte sekunder, og det gjorde han ved siden av meg også… 2, 1, KJØR. Jeg spratt som en kanin ut fra start, og til min store overraskelse viste speedometeret over 25 km/t gjennom de to første kurvene. Så mye fart hadde jeg aldri før hatt nederst i bakken, gjennom skjæringen og videre opp på «flaten». Men hvorfor ikke? Det er først fra tredje kurven og opp mot første hårnålsving at pulsen når opp i marsjtempo som er makspuls.
Å avvikle ritt på en populær turvei kan by på enkelte utfordringer. Rittdeltakerne må regne med å møte andre mosjonister i veien, og med hamrende puls og pumpet fulle av endorfiner har vi nok ikke alle et svært påtrengende behov for å opptre hensynsfullt. Etter hårnålsvingen så jeg inn i ryggen på en brei tursyklist foran meg. Og bak ham tre ÅCK-syklister på vei nedover. Velmenende bremset de tre pent opp, kjørte inn til hver sin side av veien… og laget dermed en pen veisperring nøyaktig på det stedet der jeg måtte passere den intetanende tursyklisten. Argh! Der røk nok tretallet. Jaja.
Den andre hårnålsvingen er en fryd å kjøre. Veien flater litt ut før svingen, og kjøres den riktig er det nærmest mulig å bli slynget ut av svingen med enda større fart enn man har inn i den. Da er det verre med den tredje. Den er bratt, selv om en legger seg i yttersvingen. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å reise meg og gi gass i denne svingen, men her sviktet kreftene brutalt. Det var ikke annet å gjøre enn å sette seg igjen, og øke farten «manuelt».
For å være ærlig var jeg etter hvert sikker på at jeg hadde brent kruttet for tidlig, og da jeg passerte Arne Storedale i krysset opp mot Sandviksbatteriet, der han sto og heiet, var det kul umulig å få farten opp i 20 igjen. Dette ble nedtur. Jeg prøvde å stå, jeg prøvde å få bedre rundtråkk, men lite hjalp. Det var tomt i butikken.
Jeg kom sist i aldersgruppen. Sjetteplass. Men så er det ikke alle som må sykle mot Ove Matland. Og det var vel egentlig også planen. Men med 4:04 manglet jeg bare tre sekunder på fjerdeplassen, ti på tredjeplassen. Om jeg skulle ta handikappoengene med i beregningen så ville jeg vært tett på å vinne eliteklassen og ta tredjeplassen blant juniorene. Men dette er bare tallmagi. Det er mitt første aktive ritt, og jeg er kry som en hane uansett, like kry som etter 4:50 til Voss. Og det beste er at begge er rekorder det er mulig å slå!

Les hele innlegget | Make a Comment ( 3 so far )

Klosterrittet 2009

Posted on august 16, 2009. Filed under: Dag G, Klosterrittet, Sykkel, Sykkelritt |

Lørdag 15. august 2009: Regnet pøser ned over Totland. To lag med regntøy holder meg noenlunde tørr på overkroppen under oppvarmingen. Men oppvarming og oppvarming. De korte sykkelbuksene holder meg ikke akkurat varm i beina. Skulle ønske jeg i hvert fall hadde tatt de knelange. Starten er utsatt et kvarter på grunn av ekstra stor pågang av etteranmeldte.
Jeg har aldri syklet terrengritt før, men har testet løypen én gang. Jeg måtte forsikre meg om at det var mulig å sykle den med en lett hybridsykkel med karbongaffel. Tre runder i solskinn med Åsane CK. For anledningen hadde jeg skiftet ut de tynne gatedekkene med cyclocrossdekk: Continental Twister. Masse knaster, men litt smale i forhold til terrengsykkeldekk. De skjærer seg litt ned i de løse gruspartiene i utforbakkene. Ellers godt grep.
Runde 1: Jeg plasserer meg midt i feltet ved start. Ingen grunn til å la seg rive med opp den første bratte kneika og inn på første runden. Arrangørene har advart om knall og fall der. Men første runde handler om å finne plassen sin i rittet, så jeg gir gass i det bakkete terrenget, og forserer. Pulsen hamrer, og jeg hiver etter været.
Terrengritt er noe helt annet enn landeveisritt. Feltet splintres i løpet av de første kilometrene. Her er det hver mann for seg. Det beste man kan håpe på er å finne en rygg eller et bakhjul å holde mentalt fast i, men det er ingen fordeler å hente i å kjøre i samlet felt eller å kline seg for tett på rytteren foran. I terrenget er det som å kjøre bak en møkkaspreder. I de grusete utforbakkene får du øynene fylt opp av sand. Det svir og svir. I oppoverbakkene er det alltid et kjede som hopper av eller kiler seg på sykkelen foran.
Runde 2: Løpet pulserer hele tiden. Hybriden er knallgod på asfalten, tre tråkk på tungt gir så er jeg forbi tre stykker. Og i stigningene klatrer den så lett på tå. Men i utforbakkene og i terrenget sliter den. Det er som å kjøre med et pressluftbor mellom hendene. Drrrr. Det er litt slitsomt på hendene.
Jeg begynner å kjenne løypa nå, og finne de rette sporene i terrenget. Det er ikke alltid like lett, for på de verste stedene er den faste grusen gjemt under 15 centimeter med gjørme, og som fyller hele veibredden. Treffer du feil i gjørmehavet, er det nedi å gå. Svupp, svupp.
I bakken opp mot Totland blir jeg forbikjørt av en annen kar med hybrid og grønn anorakk. Jeg bestemmer meg for å henge meg på, og vi passerer flere på vei oppover, men så dabber det liksom litt av. Når jeg kjenner etter har jeg ikke ordentlig puls, så jeg gir på litt, passerer både den grønne anorakken og resten av feltet mitt, og får en luke.
Runde 3: Jeg sykler alene til Bontveit, men her begynner terrenget igjen. Før jeg er ute av skiløypene på Bontveit, er hele gjengen forbi meg igjen. Løpet pulserer. Noen er gode på terreng, andre er gode på asfalt. Bare synd det er så lite asfalt.
I løpet av bakkene opp til Totland har jeg kontakt igjen, men nå sliter jeg. To BCKere, dekket av drit, passer meg på toppen av bakken. De skal nok i mål. Det surkler i skoene mine, og jeg skal sykle én runde til.
Runde 4: Hendene holder på å falle av styret. Det går greit å knyte hendene rundt holkene, men da kan jeg jo ikke bremse. Jeg rister på den ene hånden, rister på den andre. Skulle tro jeg hadde revmatisme i knokene, så vondt gjør det når jeg retter ut fingrene for å nå bremsehendlene. Den siste turen gjennom skiløypa er en lidelse for hendene, spesielt på flatene og i nedoverbakkene. Drrrrrr. Førde CK som jeg løp forbi i bakken der skiløypene starter, passerer meg igjen oppå flaten. Jeg klarer ikke følge. Det er ganske frustrerende å kjenne at jeg sitter og kjører med hvilepuls, og likevel ikke kan kjøre fortere. I siste bakken opp mot Totland kommer jammen han i den grønne anorakken igjen, så jeg legger meg på bakhjulet hans nok en gang, men nå har jeg nok med å holde følge. Med den drahjelpen når jeg igjen både Førde CK og de andre kompisene.
Jeg har syklet 56 kilometer på 2:50:10. Det gir en snittfart på knapt 20 km/t. Toppfart på 61 km/t nedover grusveiene. De beste syklet på to timer og fem og et halvt minutt i år. De har nok ikke fiklet mye med bremsene i nedoverbakkene. Det var en våt, vond, men artig opplevelse. Jeg overlevde på hybriden, men skal jeg kjøre løpet igjen, vil jeg nok helst ha mer komfort mellom hendene.
Her er resultatlisten, og et fint bilde av en (fremdeles) glad mann, på vei mot andre rundepassering (tror jeg).

Les hele innlegget | Make a Comment ( 3 so far )

Alternativ jobbsykling

Posted on august 10, 2009. Filed under: Dag G, Jobbsykling, Rundemanen, Sykkel, Treningsturer |


I serien «fine sykkelturer til radiomaster»

Den raskeste veien hjem fra jobb går ikke alltid langs den rette linjen, spesielt ikke når den rette linjen går gjennom Rundemanen. Vel, for å være ærlig så er det ikke helt sant at den rette linjen min går gjennom Rundemanen, men ville vært litt stilig hvis det var sånn. Ruten over Fløyen går imidlertid sånn noenlunde beint fra Minde til Eidsvågneset, og ingenting skal være uprøvd, spesielt ikke når man kan få litt skikkelig sykkeltrening ut av det.

Det hender ikke så sjelden at jeg sykler oppom Haukeland sykehus, gjennom Lappen og opp Fjellveien når jeg skal hjem fra Minde. Her er det ikke biltrafikk og ingen lyskryss, og Munkebotn-svingene ligger liksom naturlig til i løypen, som en liten kraftprøve mot slutten. Denne dagen fortsatte jeg imidlertid opp Ole Irgens vei mot Starefossen. Veien er ikke spesielt bratt, og det går an å holde et godt driv oppover til idrettsplassen på Skansemyren. Veien rundt idrettsplassen gir til og med en liten pust i bakken, men så begynner det å trekke seg til. De siste hårnålsvingene på veien opp fra Skansemyren kan få sving på åndedrettet, men med asfalt under hjulene blir det ikke verre heller.

Jeg må innrømme at jeg brukte litt tid på å roe pulsen etter den siste kneika opp til Skomakerdiket, som vel er den bratteste på denne turen, men veien videre innover Fløyfjellet er ganske grei å sykle. Jeg hadde egentlig bare tenkt å sykle om Brushytten og videre hjem til Eidsvåg og Næsset, det var jo jobbreise dette, men når jeg først var kommet så langt, så kunne jeg ikke dy meg for å ta en liten svipptur oppom Rundemanen, 568 moh. Her er det fast dekke under hjulene igjen, men temmelig bratt. Grus- og steinveien de siste hundre metrene opp til toppen er vel ikke akkurat laget for hybridsykler, og er like strevsom ned som opp. Men toppen er vel verd strevet, og gir pen utsikt til reisens endepunkter: både Minde og Eidsvåg.
Novise som jeg er på byfjellssykling, valgte jeg ikke bare feil retning på hele turen, men også feil rute fra Brushytten mot Munkebotn: jeg kjørte Stemmedalen og over demningen, før jeg svingte til høyre og opp til Storevatnet (der Stolzen kommer opp), og derfra videre ned mot Munkebotn. Begge sider av demningen er nok best egnet for sykkelakrobater. Kort sagt: jeg måtte nedi med en fot her og der. På veien fra Storevatnet ned mot Munkebotn er det også mer snakk om å holde seg på hjulene enn å få vind i håret. Den er garantert morsommere andre veien, og nedi bakken traff jeg nettopp de som hadde skjønt hvilken vei det er best å sykle – MTB-gjengen fra Åsane CK på mandagstrening.

Det tok meg en halvtime å nå Brushytten, og kanskje kunne jeg nådd hjem innenfor en time om ikke jeg hadde fått lyst på litt ekstra fjelltur i finværet. Den tilnærmet rette linjen ga meg altså nesten dobbelt så lang jobbreisetid som vanlig, men hvis jeg sammenligner med bussen, så er det vel ikke så verst? Og det var en fin tur. Men neste gang sykler jeg nok heller til jobb, og får litt vind i håret på asfaltveien ned fra Fløyen.
Minde (for enden av stien, øverst) … og Eidsvåg (rett over hjelmen, nederst)

Les hele innlegget | Make a Comment ( 1 so far )

Stavangers Mont Ventoux….

Posted on august 7, 2009. Filed under: Gaute Ø, Sykkel, Treningsturer |

Etter å ha fått hus på Sola, så startet jakten på en treningsløype. Jeg har skrevet tidligere om tur på Jæren. Det er fint her nede, men et problem. Jæren er flat. Man får ikke 95% i puls og blodsmak av det. Måtte finne noe bedre. Den beste bakken i området er nok opp fra Høle (for de som er kjent). Så etter litt diskusjon med senior, så har nok treningsturen kommet på plass. Jeg hadde en test av ruten i går, og den skal gjøre jobben den.

Alle som så Tour de France må ha fått med seg Mont Ventoux.I Stavanger finner vi dette:

Likheten er jo slående. Dette er altså Ullandhaugstårnet. Det er bare en liten detalj som egentlig ikke trengs å nevne. Mont Ventoux er 1909 meter over havet, Ullanhaug er 135 meter over havet. Men det ser jo tøft ut…

Jeg brukte tipset fra senior og tok veien gjennom fra Granneskrossen mot skøytebanen. For å komme til tårnet tok jeg ullandhaugsbakken. Dette er en bakke på ca. 100-150 meter som er svært bratt. Jeg måtte stå i første gir for å komme opp. Fra tårnet gikk det ned til Granneskrossen igjen, via universitetet. Det er her treningmulighetene ligger. Her kan en sykle bakken opp i byggefeltet og ta hovedveien ned igjen. Dette er nok et bra intervall opplegg. Litt som Munkebakken…

Så hvis noen skulle forville seg til Stavanger med sykkel, så arbeides det for tiden flittig med å finne treningsturer 😉

Les hele innlegget | Make a Comment ( 2 so far )

Morgenbrødsykling

Posted on juli 28, 2009. Filed under: Dag G, Feriesykling, Sykkel, Treningsturer |

Morgenbrød er det alle ekte danskere må ha til frokost, eller morgenmad som det heter i sør (frokost er lunsj, for de uinnvidde). Og du kan ikke kjøpe morgenbrødene dagen før. De skal kjøpes nybakte om morgenen. Men det gir også en fin anledning til en liten sykkeltur på morgenkvisten.
Er du, som meg, i et sommerhus i Nord-Sjælland et sted, har lest ut «Sykkelrytteren», som du kanskje har fått låne av en god sykkelvenn for å dempe sykkelabstinensene (boka er en nederlandsk romanklassiker, for de uinnvidde), og begynner å savne sykkelsetet, gjør du slik:
Raceren står trygt hjemme i garasjen, for familien foretrekker kan hende en sykkelfri ferie etter en laaang sykkelvår. På forhånd har du sikret deg at sommerhuset har minst én brukbar sykkel, men helst flere, for da kan du også legge inn en ettermiddagsturer med familien. Mange danske sommerhus har sykler for liten og stor, men av svært varierende standard, uten det helt store repertoaret av gir, sikkerhetsutstyr (sjekk bremsene) eller aerodynamiske konstruksjoner. At aerodynamikk er så til de grader uviktig på danske sykler, er i grunnen litt overraskende i et land der et politisk parti en gang programfestet «Nei til modvind på sykkelstierne». Det er noe trassig i sittestillingen på danske sykler: rett opp og ned. Men for oss sykkelturister blir den korte morgenbrødsykkeløkten desto mer effektiv med tunge gir og sommertøy med skikkelig vindfang.
Det kan være greit å ta med sykkelhjelm, for du kan være sikker på at det IKKE er sykkelhjelmer i sommerhuset. I ungdommen var kan hende det frilynte Danmark litt sjarmerende, og kanskje kjentes det litt frivolt å røyke på toget, drikke øl på gaten og sykle omkring på grusstier i skogen uten sykkelhjelm. Men når ungene hoderystende har mistet tellingen og munn og mæle over dansker uten sykkelhjem, vil vind i håret kjennes omtrent likt med å kjøre uten bilbelte i hundreogti på motorveien. Ikke helt trygt.
Ta også gjerne med sykkelpumpe, for det er ergerlig hvis du må leie sykkel bare fordi det ikke er luft i dekkene. Ofte er det like lenge siden sykkelen har fått luft som det er siden den fikk olje. Lenge siden. De fleste danske sykler har Pariserventil (Presto), men noen har bilventil, så hvis du har en pumpe som tar begge, er det en fordel.
Mens du fremdeles har internettilgang, om du ikke har det i sommerhuset, sjekker du også bakerier omkring sommerhuset. Det gjør du på http://www.degulesider.dk som det heter i Danmark. Bakere heter «bager» på dansk, og finnes med 15–20 km avstand fra hverandre i sommerhusområder. Er du heldig ligger sommerhuset midt mellom to «bagere», slik at du får deg trekvart times tur/retur i motvind på rustvraket – som gjerne gjør andre sittestillinger enn den minst aerodynamiske umulig, er låst i høyeste gir, og der kjeden har savnet olje i noen år. Selv danske bakker yter litt motstand med sånt utstyr. Ta gjerne en omvei om de «idylleriske» skiltede sykkelrutene, ofte langs grusstier forbi de beste utsiktspunktene (som ikke er såå mange) på vei hjem igjen, om du har anledning.
Er du uheldig, og lokaliserer nærmeste baker innen gangavstand, er du nødt til å så litt tvil om kvaliteten på de mest nærliggende brødene for å forklare at du velger bakeren lengst vekke. De har ofte helt greie morgenbrød på campingplassen borti veien, eller i den lokale SuperSpar-butikken (Spar har nærmest monopolisert nærbutikker i sommerhusområdene). Men det var jo ikke den lettvinte løsningen vi var ute etter her. Det var sykkelturen! … ja, og så kulturopplevelsen og en anledning til kontakt med lokalbefolkningen du ikke får på Rema 1000 (ja, de finnes også i Danmark). På gebrokkent halvdansk en tidlig morgen hos bageren:
«God morgen, hvad ska’ det være.»
«Jeg ville gerne have fem håndverkere og fem tebirkes og en avis.»
«Ellers annet?»
«Nei, det var sgu det hele, du.»
«Femoghalvfjers, tak.»
«Ha’ en deilig dag.»
God tur!

Les hele innlegget | Make a Comment ( 1 so far )

Alpe d’Huez på norsk, 1400 m rett opp

Posted on juni 28, 2009. Filed under: Dag G, Sykkel, Treningsturer |

Alpe d’Huez på norsk, 1400 m rett opp
Sognefjordcupen (fotballcup for 12-13-14 åringer fra hele Vestlandet) kan brukes til så mangt, blant annet til sykkelsightseeing i Sogn. Jeg hadde på forhånd sjekket gode ruter med Sogn CK, men det som fenget interessen mest var Sognefjellet, kåret til en av verdens ti vakreste sykkelruter av The Guardian (http://www.guardian.co.uk/travel/2007/jan/02/top10.cycling), og med 1400 meter stigning over ca 15 km fra Fortun, innerst i Sogn. Frisk og freidig planla jeg å sykle turen fra Hafslo og tilbake samme vei, etter siste fotballkamp lørdag ettermiddag. Det ville gitt meg en fin 130 km-tur, fin lengde for en som er vant til «flate» Bergensveier. Men det var kanskje heldig at fotballforeldrene hadde planlagt grilling og bading i Solvorn på lørdag ettermiddagen, for gradestokken viste over 30 grader i skyggen. Ikke noe bra sykkelvær. Så jeg bestemte meg i stedet for å kjøre til Skjolden etter å ha spist og kjølt meg ned i sjøen (du kan drikke sjøen i Sogn, forresten), parkere bilen ved stranda, og sykle derfra: 5 km flat oppvarmingsvei til Fortun, så rett til værs. Sikkert mye svalere i kveldingen, tenkte jeg.
Nei, nei, nei, det var ikke mye svalere i kveldingen. I halv sju-tida på kvelden sto sola i 90 graders vinkel på Fortun-bakkene. De var gode og varme, for å si det forsiktig. Men jeg la ut i friskt Munkebotn-tempo opp de moderate hårnålsvingene fra Fortun (8 % sa veiskiltet på vei ned igjen, akkurat sånn at du slipper å bremse, annet enn i svingene). Ambisjonen om å holde ca 15 km/t holdt akkurat opp til veien «flatet ut» ved de første gardene oppi lia. Der kunne jeg bøtte innpå drikke uten å miste for mye fart. Men nå ble det bratt, og snart var farten så lav at fluene begynte å sette seg på meg. Men du bruker ikke akkurat energi på å vifte vekk fluer når pulsen sviver omkring 95 % av makspuls halvannen time til ende. Slipper du styret, synker farten. Derfor er det ikke noe pop å måtte gripe etter flaska heller. Men det er man jo nødt til av og til, selv om det ikke er lett å drikke heller oppunder makspuls.
Veien holder jevn stigning (10 % ifølge veiskiltene, men jeg skal vedde på at dette er brattere enn Gullbotn), helt opp til den bikker over kanten til Turtagrø-dalen. Der, akkurat når du skimter turisthytta langt der oppe, flater veien ut i ti meter, ja sykkelen ruller faktisk litt av seg selv et par sekunder. Jeg drakk og jeg drakk. Men så var det på an igjen. Minst like bratt og jevn stigning, forbi Turtagrø. Ved 1000 moh-merket kom den første velsignede fjellbrisen, og noen svale fjellskjæringer som skygget litt for sola. Puh! Ved 1100 moh-merket var det tegn til at stigningen ville bli litt mer variert. Jeg smilte blidt til bobilturistene som spiste kveldsmaten i det fri. Etter 1200 moh-merket var det til og med unnabakke, før stigningen tok til igjen. De lange flate og jevnt stigende fjellviddene som jeg lengtet etter og trodde jeg hadde sett på kartet, kom ikke. I starten var det sjarmerende å se skyggen sin i snøfonnene. Etter hvert var unnabakkene bare kalde, og de påfølgende stigningene bare brattere enn før. Da jeg nådde 1400 moh-merket stoppet jeg. Ja, jeg hadde tenkt å sykle til Sognefjellshytta, men klokka var blitt over åtte, det var 4 km igjen, jeg var i 1400 meters høyde, og jeg så på utsikten at veien over Sognefjellet bare var en eneste lang berg og dalbane, og at de lange flate fjellviddene aldri ville komme. En annen gang.
Jeg syklet hele veien opp uten stopp, og jeg var i det minste aldri under 9 km/t (det er egentlig ikke mulig å sykle stort langsommere på en racersykkel). Vel med ett unntak, da jeg bare måtte av sykkelen og vanne en veldig tørr gresstust i veikanten. Jeg brukte en og en halv time til 1300 moh-merket, der pulsen endelig falt et hakk. Under Bergen–Voss fikk jeg aldri begynt på den andre litersflasken. I løpet av halvannen time i Fortun-bakken var to liter vekke.
Selv om sola brant på toppene, var det kaldt å sette utfor igjen. Jeg kjente gufset fra de tidligere så sjarmerende snøfonnene og islagte vannene, helt til varmen fra dalen slo imot meg ved ca 1000 moh. Men da var også sola vekke. Hele dalen lå i skygge. Jeg slapp sykkelen så fort jeg turde på de ujevne veiene. Fluene klasket mot brillene nedover de bratte liene. Gresset var grønt, og den flate veien fra Fortun til Skjolden var unnabakke når det kom til stykket. Hvor feil kan man ta? 54,4 km var tilbakelagt på 2 timer og 38 minutt. 2312 kcal brent opp. Jeg vasset ut i sjøen i sykkelshorts, og var litt glad for at bilen sto i Skjolden og ikke på Hafslo.
Nå skjønner jeg litt hva de sliter med i Tour de France. Men husk at opp Alpe d’Huez sykler de «bare» 1120 høydemeter.

Les hele innlegget | Make a Comment ( 2 so far )

Turrapport fra Jæren

Posted on juni 17, 2009. Filed under: Gaute Ø, Sykkel, Treningsturer |

Hadde meg en fin tur nedover Jæren i går: http://www.bikemap.net/route/216480 . Ganske grei den denne nettsiden. Bruker den en del for å planlegge turer. http://www.mapmyride.com er også et alternativ. Der tror jeg BCK folk har lagt inn en del ruter i Bergen, men jeg synes den er litt rotete. Men turen min ja. Jeg gikk på en liten tabbe som jeg nok ikke er den første som har gjort. I går var der vind fra nordvest. Minst kuling… Som ruten viser så syklet jeg sørover langs kysten. Der er det england neste og rett til havs. Så det blåste. I ryggen. Dæven det gikk fort. Holdt 45 på slettene uten å bruke særlig mye krefter. Så jeg må nok si at jeg havnet noe lenger sør enn det som var planen… Det var tøft nordover. Jæren er flat, så der tar vinden. Men været og turen var glimrende. Hvis dere forviller dere sørover noen gang, så ta med sykkelen. Kanskje ikke de enorme bakkene, men masse fine veier å sykle på.

Les hele innlegget | Make a Comment ( 2 so far )

Flysykkel

Posted on juni 16, 2009. Filed under: Dag G, Sykkel, Treningsturer |

Sykle til Flesland? Hvorfor skulle det være så utenkelig? Jeg sykler jo til jobb. Det slo meg da det ble klart at den lettvinte løsningen med bilen ikke var tilgjengelig den neste dagen, og jeg begynte å grue meg til å stå tidlig opp, vente på en forblåst bussholdeplass og tilbringe en uendelig time, uten å røre på meg, først på den gule bussen, så på den hvite. Og så redselen for at bussene ikke skulle korrespondere, da. Jeg kunne vel sykle?

Søket på Gule sider viste 28 km fra Eidsvågneset til Flesland, kanskje vel en time i frisk luft i rolig tempo? Den hyggelige damen i telefonen på Servicesenteret på Flesland, ble litt lattermild da jeg lurte på om det kunne være en garderobe for svette syklister der ute. Om jeg var ansatt? Det var ingen garderober, nei, og langt mindre en dusj. Men om jeg gikk opp i tredje etasje, over sikkerhetskontrollen og lengst inn til høyre ved «De 7 fjell» (konferanselokalet), så var det noen toaletter der oppe som det var lite trafikk på, og der kunne det gjerne gå an å skifte, mente hun. Bagasjeoppbevaring er det også, men ingen dusj. Og sykkelparkeringen var for ansatte, men om jeg snakket pent med noen av EuroPark-folkene, så ville de kanskje låse meg inn.

Jeg kunne selvfølgelig ikke dy meg for å prøve. Det er god sykkelsti hele veien, ja det vil si, nesten hele veien, for fra Telenorbygget på Sandsli opphører all sykkelvei, ja all veiskulder blir vekke, for her har ingen noensinne forestilt seg at noen kunne finne på å sykle, enn si spasere. Her er det bare biler og hjort som rår. Det er hard trafikk på strekningen en tidlig morgenstund, og fartsgrensen er 70. Det er ingen steder å gjemme seg for verken hjort eller syklister. Men strekket er heldigvis kort. Her er det bare å legge seg midt i veien, og ta imot ukvemsordene fra drosjesjåfører med dårlig tid.

Jeg så ingen EuroPark-folk, og låste sykkelen til en stålbjelke utenfor sykkelparkeringen i første etasje på parkeringshuset. Jeg var ikke helt rolig da jeg gikk fra de nye American Classic-hjulene mine, men det er vel ingen som stjeler sykler på Flesland? Klakk, klakk gjennom avgangshallen. Her har ingen sett en syklist før. Det er som å trampe inn i leiren til en urbefolknings-stamme i Amazonas. «Garderoben» gjorde nytten, direkte bekvemt var det ikke, men snart så jeg ut som en helt vanlig, litt svett mann, og kunne sende en sekk med dampende sykkeltøy, sykkelsko, sykkelhjelm og en banan gjennom sikkerhetskontrollen. Ja, og en tynn dokumentmappe.

Heldigvis hadde jeg tørkemuligheter etter arbeidstid i Stavanger, og kunne glede meg til en ny frisk treningsøkt utpå kvelden. Ingen stjeler verken sykler eller drikkeflasker eller sykkelpumper på Flesland, ikke denne dagen i hvert fall, og når jeg la bredsiden til, var jeg hjemme på under en time, til tross for nordavinden.
Flysykkel til Flesland er slett ikke noe dårlig alternativ. En times trening i hver ende av arbeidsdagen er topp, og dessuten tar det ikke lenger tid enn bussen, Ikke fra Eidsvågneset i hvert fall.

Men opplegget har noen begrensninger:
– Hvis du MÅ stille i en strøken dress, blir ryggsekken fort for knapp
– Hvis du MÅ ha med PC eller annet utstyr, likeså
– Hvis du ikke har tørkemuligheter, bør du ha med ekstra sett sykkeltøy i sekken til hjemturen
Lykke til!

Les hele innlegget | Make a Comment ( 6 so far )

« Forrige innlegg

Liked it here?
Why not try sites on the blogroll...